The Writings of E. M. Cioran

(English version further down.)

Emil Mihai Cioran  var en forfatter som levde i Paris samtidig med Beckett og som Beckett forholdt seg til. Han var født i Romania 1911 og døde i Paris i 1995.

(NO) Etter at alle evner er frarøvet mennesket, finns talens bruk.  Ordet stiller seg hindrende mellom dikteren og det han vil utsi.  Nye ord opphever det de foregående ord har utsagt.

Ord nær utkanten av den endelige stillhet.  Mot et nullpunkt som bare nesten blir nådd.

En tragisk livssituasjon.  Håpløsheten streber mot lyset.  En kamp mot tausheten.

Det er ikke noe å uttrykke, ikke noe man kan uttrykke noe med, ikke noe man kan uttrykke noe fra, ingen kraft til å uttrykke noe, ingen lengsel etter å uttrykke noe.

Bli ett med den nakne, bevisstløse eksistens, ingenting er mer virkelig enn ingenting.

Frihet fra handlingens frukt. 

Finnes det noe bedre tegn på sivilisasjon enn kortfattethet? Å dvele, forklare og bevise, alt dette er former for vulgaritet. 

Mennesket tillates å slukne i forfallets ro, midt blant avfeldighetenes velgjerninger, siden alt nå engang er som det er. 

Lidenskap for det uunngåelige. 

Man skriver ikke fordi man har noe å si, men fordi man har trang til å si noe. 

Å være til er et plagiat. 

De eneste bærende ord, er de som springer ut fra klarsyn eller vanvidd, to tilstander man er ugjenkjennelig i. 

Døden, for en vanære, plutselig å bli en gjenstand. 

Så snart man kommer ut på gaten og ser folk, er utryddelse det første ordet som faller en inn. 

For et teater det å puste er. 

Det er ikke selvoppholdelsesdriften som får oss til å fortsette, men ene og alene at vi er ute av stand til å se fremtiden. 

De tilstander som man kan identifisere årsaken til, er ikke fruktbare, bare de som inntreffer uten at vi vet hvorfor, beriker oss.

Jeg skal ikke forsones med meg selv før jeg aksepterer døden slik man aksepterer en middagsinvitasjon, med munter forakt. 

Det er uten betydning å vite hvem jeg er siden jeg en dag ikke lenger skal være. 

Alt er ingenting, innbefattet bevisstheten om ingenting. 

Alt som hender er på en og samme tid naturlig og ufattelig. 

Jeg er utelukkende mine sansningers sekretær. 

Når alt kommer til alt, er alderdommen ikke annet enn straffen for å ha levd. 

Man blir oppfylt bare når man higer etter intet, og når man lar seg gjennomsyre av dette intet inntil beruselse. 

Uansett er den eneste virkelige verdighet den utstøttes. 

Mennesket er ikke til å godta.

Å mislykkes med sitt liv innebærer å nå frem til poesien.

Alle ord forårsaker smerte, likevel skulle jeg nyte å høre blomstene tale om døden.

Skepsisen gir eleganse til angsten.

Hvilken skade at vi må gå via troen for å komme til Gud.

Kunsten å elske, det er å forene en vampyrs temperament med diskresjonen hos en anemone. 

Utdrag valgt av Kjetil Skøien. Hentet fra bøkene:

Sønderrevet, Document Forlag, 1993  

Bitterhetens Syllogismer, Syposium Forlag, 1989

“Cioran in Romania” (wikipedia.org)

Emil Mihai Cioran was an author who lived in Paris at the same time as Beckett, and whom Beckett had a connection to. He was born in Romania in 1911 and died in Paris in 1995.

After all abilities has been removed from a human, there’s the way of speech. The word is placing itself as a obstacle between the poet and what he wants to express. A new word elevates what the previous word has spoken.

A word near the outskirsts of final silence. Towards a ground zero that is only almost reached.

A tragic life situation. The hopelessness strives for the light. A fight against silence.

There is nothing to express, nothing to express with, nothing to express from, no strenght to express anything, no longing to express anything.

Become one with the naked existence, nothing is more real than nothing.

Freedom from the fruit of action.

Is there anything better sign of civilisation than briefness? To dwell, explain, prove, all of these are forms of vulgarity.

Humans are allowed to extinguish in the ease of decay, in the midst of the decrepit welldoings, since all is what it is.

Passion for the inevitable.

One does not write because one has something to say, but has the urge to say something.

To be is plagiarism.

The only bearing word are those that stem from perception or frenzy, two condition that you are urecognisable in.

Death, what a disgrace, suddenly to become an object.

As soon as you go out on the street and see people, the word extinction is the first word that comes to mind.

What a theatre breathing is.

It is not the self-preservation that makes us go on, but merely that we are incapable of seeing the future.

The conditions that you can identify the cause of, are not fruitful. Only those who occur without us knowing why are enriching.

I will not reconciliate with myself before I accept death the way you accept a dinner invitation, with jolly contempt.

It is without any meaning knowing who I am since I will one day no longer be.

All is nothing, including the knowledge of nothing.

Everything that happens is at the same time natural and unimaginable.

I am exclusively my sensations’ secretary.

After all, aging is nothing more than the punishment for having lived

You get fulfillment only when you long for nothingness, and when you let yourself permeate of this nothingness until ecstasy.

No matter what, the only real dignity is the one of the oucast.

The human being is not to be accepted. 

To fail with one’s life means reaching into poetry.

All words cause pain, however, I wish that I could enjoy the flowers talking about death.

Skepticism provides elegance to axiety.

What a pity that we need to go through faith to get to God.

The art of loving is to unite a vampire’s temperament with the discretion of an anemone.

Translated from Norwegian by Sophie Bordo Barth.

Excerpts chosen by Kjetil Skøien from the books:

Sønderrevet, Document Forlag, 1993  

Bitterhetens Syllogismer, Syposium Forlag, 1989